|
|
|
|
GREAT BARRIER REEF - del en 27mai - 21 juni 2000 |
|
|
Vi ankommer Australia etter seks og en halv dag til sjøs. Ett gedigent lavtrykk i blåser iskald luft opp fra det kalde Tasmanhavet så vårt første møte med det tropiske Australia blir en affære i islendere og stilongs. Australia, verdens minste kontinent og verdens største øy, er ungt, stolt og britiskamerikoschizo. Ett land som ikke helt har bestemt seg for hva det er. Ett land som etter kaptein Cooks bravader opp langs kysten i andre halvdel av 1700-tallet ble omgjort til deportasjonskoloni for engelske straffedømte før gull og andre mineraler fikk 'lovlydige' kolonister til å strømme inn til de veldige landområdene på slutten av 1800-tallet. Ett land som har fått OL og som skal få møte OSOSO, med alt Det innebærer, i ett og samme år.
Menneskene er umiskjennelig britiske i sin blekhet under tropesolen mens Aboriginerne dukker sporadisk opp som fremmede i eget land. Avstander er enorme og bilen har herredømme som i en amerikansk virkelighet. Bowen, en by på noen tusen sjeler, har firefelts veger over alt, og skiltene ber fotgjengere vike for trafikken. Mackay ser ut som en blanding av filmfasader og disney. Bløtkakebyggene huser for det meste bilforretninger i alle fasonger kun brutt av de evig tilstedeværende drive-in spritsjappene. Noe for norsk virkelighet. Ett sammarbeid mellom vinmonopolet og bryggeriene. Akevitt og sterkøl, alt uten å forlate bilsetet!
. Australia er også cowboyland og stetson hatten finner snart sin plass ombord. Og etter en uke med frysing i Mackay drar gøtta inn i landet i en staselig Toyota Celina. Det blir regnskog ødemark og snodige mennesker på denne turen, den siste med Per Torjus, som viser seg å være den snodigste av dem alle. Per forlater oss til fordel for ARBEID HJEMME I NORGE!!! Psykologer, kengurusprit og dypvannshypnose klarer ikke å bryte igjennom den forferdelige sykdommen som herjer Pers sarte sinn. Det er trist hva ett underskudd på konvekse T-profilceller i pannelappen kan gjøre med en mann. Han reiser, med skingrende latter til farvel, hjem til sitt arbeid iOslo (hvor også forresten kjæresten hans bor). Trist nok, men bedre plass til oss ombord! Vi savner ikke kontorpulten! Ha det bra Per Torjus.
Det resterende mannskapet drar etter iskalde dager i marinaen oppglødde nordover mot øygruppen Whitsunday hvor vi regner med å få oss litt varme (her i sør er det varmere i nord en i sør i motsetning til i nord hvor man drar sør og dermed kommer nærmere nord for oss i sør hvor det altså er varmere). Men bomtur igjen. Det som er beskrevet i turistbrosjyrene som ett paradis på jord, viser seg å være en regnværsmagnet av hitil ukjente dimensjoner. Teorien ombord er at alle charterbåtene som sirkler øyene (og dem er det mange av) gjør så i en bevegelse med klokken, noe som skaper ett lokalt lavtrykksfelt over øyene. Dette skjer fordi alle charterturister i båter virker mest glade i å gå for motor - og ikke seil, noe som igjen ioniserer overflatevannet da propellen, som også går med klokken, drar med seg det positive varme overflatevannet fra venstre og erstatter dette med mindre hyggelig kaldt vann fra høyre. Men dette er kun ett postulat, andre får ordne bevis.
Men alt har ikke vært så fælt som det kan høres ut. Vi ankrer noen dager opp ved South Molle Island ett steinkast fra Whitsundays og får der kost oss igjen på skikkelig vis. Om morgenen kommer papegøyer flygende ut fra land for å dele frokosten med oss og vi har igjen sol nok til å få tatt oss et morgenbad. Som på alle steder vi ankrer opp må alle fjelltopper av betydning bestiges, og etter en styrkende frokost gir vi oss i kast de fryktinngytende 275 meterne som utfordrer oss. På veien ned igjen fra fjellet dumper vi borti en 'resort' og lar oss ikke be to ganger før vi igjen slår oss bortover golfbanen og runder det hele av med noen game på tennisbanen. S/Y OSOSO dukker opp midt i panoramaet blandt palmer og strender svaiende på Bruce ankeret sitt i det vi spiller oss inn mot greenen på hull 8. Tilværelsens uutholdelige letthet etc. Andre dager går mest med til å finne ankringsplasser hvor vi kan unngå de værste vindkulene og regnbøyene mens vi fordriver tiden med å kappes om hvem som kan komme nærmest nitti grader i forhold til vannflaten mens man stailer med dinga. Arne vinner.
Vi er innom Arlie beach, backpacker hovedstaden i Queensland får sett Whitehaven beach, en av verdens fineste strender (vel og merke når det er sol) og morer oss ellers med å fiske og sette ut krabbeteiner. Vi får ei 'mudcrab' som smaker fortreffelig på skiva og morer nabobåten kostelig da Arne skal kaste ut teina igjen etter flere krabber, men glemmer å feste repet. Den ligger der enda på ti meter og har vel fått seg en anseelig krabbekoloni nå som småhissig venter på å bli plukket opp. Nok er nok sier vi og kaster anker for å seile mot nord og Townsville. Vi ankrer opp to dager i Bowen på vegen, får med oss en forferdelig norsk landskamp og seiler videre mens været blir bedre og bedre. I Townsville får vi med oss den olympiske flamme som i lett spaserfart passerer oss og nok en begredelig landskamp. Norge er ute av EM (og godt er det) og de eneste glade på puben er hollenderne vi kommer i prat med. Da de hører vi er seilende nordmenn på tur spør den ene - å, er dere de som er sponset, jeg hørte om dere i Arlie beach? Vel, jungeltelegrafen funker, og de berømte herrer seiler videre.
|
|
|
|
|
