|
|
|
|
VAVA'U 15-23 mars 2000 |
|
|
Mytteriet på Bounty. Vi seiler nå i de samme farvann hvor Fletcher Cristian ga Kaptein Bligh på båten etter heller laber stemning ombord med saltmad og lite sødme og dermed skapte historie. I motsetning til de stakkars sjeler ombord på HMS Bounty kan vi skilte med kald hvitvin i kjølen, assortert musikk i cd-skifteren og frisk bris på et deilig kryss mot Tongas nordligste øygruppe Vava'u. Vi føler absolutt ingen trang til mytteri og har da heller ingen brutal kaptein å gjøre opprør mot mens Stillehavet lever opp til sitt Maggelanske navn og oppfører seg deretter.
Etter vår første nattseilas ombord i S/Y OSOSO dukker to mektige vulkanøyer opp i horisonten ved Ha'pai gruppen halveis på ferden. Som to ensome betraktere følger de oss hele dagen. Den ene, 650 meter høy med avkappet skalk og en innsjø ombord og den andre som en perfekt pyramide på 1600 meter. Barometeret har gud satt på 'ekstra pent' i det vi seiler inn blandt øyene på Vava'u. I seilhåndboken er disse øyene beskrevet som 'similar to Norwegian fjords' og vi kjenner oss faktisk ikke så fremmede her. Ta bort palmene og putt inn et par torsk og sei samt litt godvilje, så kunne man være et sted på sørlandskysten, vest for Lindesnes. Vi skimter spredt bebyggelse mens vi snor oss frem mellom øyene på vei mot den godt gjemte byen Neiafu hvor vi finner et lite samfunn som smiler i mot oss. Her er det eneste spor av hektisk sivilasjon en amerikansk charterbåtstasjon som tilbyr verdens beste seilfarvann og silhuetten av et rutefly som passerer over oss. Det er off-season nå og de eneste andre seilerne som ligger her er langturseilere som har overvintret i påvente av at orkansesongen skal ta slutt. Vi er visst de eneste som ikke har skjønt at man ikke skal seile på denne tiden av året. Vi ankrer opp på bøya til D.C Coleman, en original fra Australia som strandet her for 25 år siden og som driver et slags verksted hvor det virker som mer blir ødelagt en reparert. Den første kvelden tar vi dingien inn til Ana's Waterfront Café for forfriskninger. Ana er også en internettcafé og kan vel gå inn i finalen om å kalle seg verdens vakreste. Det eneste problemet er at de svært skjelden har noen forbindelse til internett. Og, som de opplyser på skiltet, så vil de ikke høre klager fra stressa turister om dette da sivilisasjonen er langt borte og e-mail ikke er en livsnødvendighet her.
Vi blir sittende utover kvelden og den ene originalen etter den andre dukker opp for å hilse på. De har alle hørt oss komme når vi kontaktet havna på VHF radioen for å sjekke inn. VHF'en har tatt over for tam-tam trommene og er informasjonslinje nr. 1 blandt befolkning og seilere. Så når 'the Norwegian yacht S/Y OSOSO' sjekker inn via Thomas sin spot-on queens english så blir nyskjerrigheten for stor. Her kommer David som dro fra Canada for 15 år siden og som har ligget stand-by siden kona mønstret av permanent i fjor. Niis, en tysker i 50 årene som lever av å importere tysk salami til Vava'u, noe han visstnok ikke blir fet av, ser ut som en karakter fra en middelmådig tegneserie og har giftet seg med en lokal pike. Han bor i en utbrent vulkan hvor hans frustrasjon over Tonganesernes uteblivende virketrang driver ham mot New Zealand hvor man visstnok kan leve godt som arbeidsledig. Otto, et resultat av en far som strandet her da første verdenskrig brøt ut, husker et norsk skip som gikk ned med mann og mus her på havna på 20-tallet og sverger på at han og resten av befolkningen var plaget av det i årene som kom. Nordmennene nektet nemlig å slutte å seile og på mørke netter dukket det opp igjen, et spøkelsesskip med glitrende lanterner og hule rop fra fortapte menn langt hjemmefra og skapte frykt blandt befolkningen. Otto sverget, men husket desverre ikke navnet på skuta fra gamlelandet. Så var det Connor som hadde vært ute i 25 år i båten sin, Üve som hadde seilt i 20 og som hjalp oss med HF radioen og diverse andre 'søkere' som var ute for å finne alt fra seg selv til gud og roen.
Vi har et kart hvor de beste ankringsplassene er merket av og setter nybunkrete ut dagen etter for å oppleve dette 'alle-turistbrosjyrebilders-mor' sine hemmeligheter. Vi ankrer opp i bukten kalt 'Port Maurelle' etter italieneren som gikk i spanskekongens tjeneste og oppdaget Vava'u som den første europeer i 1781. Bukten vi ligger i er hans første ankringssted og her bunkret hen vann mens han gravde ned en flaske med manifestet som bekreftet hans dåd. Vi prøver som andre før oss å finne flasken, men åpnet heller en ny en til slutt når vi ser fånytten i det hele. Vi får her for første gang oppleve stillehavets dyreliv. Nakne svømmer vi rundt dag og natt blandt korallhoder og fiskestimer mens vi måper inne i dykkermaskene våre. Det er som å svømme i et akvarium med termostat satt på behagelig og farge, kontrast og dyreliv på overdrevent. Når vi sitter i cockpiten på kvelden og nyter et bedre måltid og passe overdrevent med vin setter jungelen i gang. Som i en polsk riksdag skal ethvert levende vesen som har pust til det si akkurat hva det mener om alt som skjer på øya. Dette medfører at til og med flaggermusene må rømme utover åpent vann, deres soniske styresystem satt midlertidig ut av drift av alt bråket. Arne har bestemt seg for å bli fiskenes konge og vi ser ham mindre og mindre ettersom dagene går og må nesten rive snorkelen ut av de stivnede kjevene hans når han kommer opp for kvelden. Vi pendler rundt fra den ene ankerplassen til den andre mens dagene går og blasertheten siger på. Korallrev som stuper ned i dypet får oss til å fantasere om tigerhaier som venter på oss ute i mørket, sultne på søtt sørlandskjøtt og med mord i blikket. Men det første mordet som blir begått er det Thomas som står for. På fire meters dyp spidder han en intetanende papegøyefisk med vår nyinnkjøpte harpun noe som papegøyefisken ikke finner særlig sivilisert. Da monsterfisken kommer ombord har den mistet både størrelse og gourmetlooken og vi bestemmer oss for kylling og pasta til kvelds i steden.
Vi har på tidligere seilaser langs norskekysten bitt oss merke i Nesheim slektens evne til å spre seg da Trond ikke er sen til å peke ut de mest obskure steder hvor familietreet har plantet avleggere. Men når den tidligere nevnte Otto peker opp i lia over Neiafu havn og sier at der bor nordmannen Nesheim får til og med Trond hakaslepp. Nesheim har hatt husvære der i noen år, men er desverre ikke inne for å ta i mot sin long-lost slektning. Norwegians everywhere! Kveldene går med til å spise og drikke godt mens vi lettere navlebeskuende diskuterer livet. Arne leser om fiskeren Markus, Per litt livsfilosofi fra Arne Ness og Erik prøver å få orden i kaos teorien. Trond studerer hva 'occluded fronts' har å bety for morgendagens vær mensThomas bygger en 15m høy varmluftsskorstein for å bedre luftsirkulasjonen ombord. Eksperimentet må desverre avblåses på grunn av for mye vind
Den siste dagen på Vava'u skal vi dykke inn i Mariners Cave. En hule man kun kan nå gjennom en fem meter lang tunnell på to meters dyp. Åpningen er sort som natten der den ligger under havflaten og Erik er ganske sikker på at draugen og hans medsammensvorne ligger å venter der inne. En prins på Vava'u gjemte for lenge siden sin forlovede i denne hulen. Det var stammefeide på øya og de tilhørte hver sin stridende stamme. For ikke å risikere å måtte fortære sin utkårne som seierssnacks etter slåssingen, noe han følte ville være en uting, ble jenta sittende i hulen i to uker. Da feiden var over og noen dusin personer grillet over svak varme hentet han sin kjære og de levde lykkelige resten av sin tid. Arne og Thomas svømmer først inn tett fulgt av Trond. Så er det Per og Erik sin tur, men siden Erik fortsatt tror på draugen føler han det er best å holde vakt i båten mens de andre risikerer livet. Hulen er sirkulær med en diameter på omlag 25 meter og har en 10 meter høy hvelving. Hver gang havdønningene presser vannet mot huleåpningen komprimeres den fuktige luften inne i hulen sammen og det blir skapt en trykktåke som presser på ørene og skaper et mystisk lysskimmer. Alle overlevde, draugen sov
Vi vinker farvell til Vava'u etter alt for kort tid, men vi må tilbake til Nuku'alofa for å plukke opp en kontainer med mere utstyr. Etter to dagers seilas kan vi hente varene som har blitt fraktet med båt i 3 måneder fra Norge til Tonga. Vi er klare for Fiji. 400 sjømil og en 4-5 dagers seilas unna. |
|
|
|
|
