|
|
|
|
SYDATLANTEREN 4 januar - 5 februar 2001 |
|
|
Vi husker ikke helt hvordan januar arter seg hjemme i Norge, men minnes vagt at det er kontraster mellom livet der oppe og livet her nede. Her er beretningene fra våre januaropplevelser på Atlanteren.
Det er galskap, sørlandsk sinnssykdom! Sette seg i en liten plastkopp for å krysse 7000 kilometer med verdenshav i elleve kilometer i timen. Hva vi gjorde i januar? Satt på den etter hvert så såre bakenden vår i 26 dager mens vi stirret og stirret. Det mentale basketaket det er å psyke sin stakkars sørlandshjerne opp til å møte de syv tusen når man vet at gjennomsnittsfarten kommer til å ligge på rundt de elleve kan kun gjennomføres når man vet hva alternativet er og hva målet for vår reise er. Alternativet er Norge i slaps å snø innhyllet i mørke og vinterdepresjoner mens vekkerklokka ringer ubønnhørlig til dyst dag ut og dag inn. Målet vårt er Brasil, samba og hvitvin under palmene mens Stan Getz spiller pling-plong musikk fra en gammel grammofon. Kanskje man ikke er så gal allikevel?
Så hva finner man på utpå det store blå i seksogtyve dager i selskap med de samme menneskene dag ut og dag inn? Egentlig svært lite. Apati er den beste måten å holde de enorme vannmengdene unna sin skjøre hjernebark på, og det er helt fantastisk hvor tomt man kan klare å gjøre det der oppe i de små grå. Man tar en dag av gangen og regner med at i morgen kommer en ny en som vil tilby det samme som den forrige. Kontrastene i livet består stort sett av at på vakta om dagen er solen oppe og om natten er den ikke; en svært lettforståelig tilværelse. Vi drives frem av ett høytrykk som er permanent stasjonert mellom Afrika og Sør-Amerika og som så og si garanterer de rette rolige forhold med minimal bølgehøyde og behagelig spinnakkerblæst. Så vi duvet og duppet oss bortover mens vi nøt værmeldingene hjemmefra på NRK utenlandssendinga en gang i blant. Holke og tannhakkevær.
Den daglige donten ombord i de små øyeblikk hvor de stirrende menn klarer å fokusere sitt blikk blir brukt til litt lett atspredelse. Som gode protestanter klarer vi ikke å bare være til, og vi pusler derfor litt med hvert vårt for å få tiden til å gå mellom måltidene. Vi tegnet og malte, leste bøker og skrev dikt, lagde web sider og forretningsplaner for hvordan å bli millionærer i en fei og lurte litt på hva vi skulle bli når vi ble voksne. Det hele akkompagnert av Arnes eminente gitarouverturer og en evig solgud.
Midt oppe i vårt helvete her på jord ble det selvfølgelig tid til litt bading og sånt. Med 30 grader i lufta er det befriende å kunne hoppe ut i ett hav som holder de 25 vakre. Vi badet med havskilpadder som var større enn oss, dukket litt med delfiner mens vi buktet oss unna en armada med portugisike krigsskip som var på vei mot nye forbrenningstokt og prøvde å ikke bli altfor solbrente på stumpen. Vi så en båt på hele turen og fikk med oss provianteringsstopp på St Helena og Fernando de Noronha, Brasilianernes eget drømmeferiemål. Matlagingen var som vanlig dagens høydepunkt og våre kokke og bakekunster nådde nye høyder. Vårt eneste problem er de forbannede fiskene som vi ikke får ombord i båten. Vi har nå seil over to verdenshav uten ett eneste napp. Gabriel Scotts 'Fiskeren Markus' er finlest av samtlige ombord, men det ser ut som Kjell Inge har støvsugd de syv. Vår fisketeknikk har nok ingenting med saken å gjøre.
Reparasjonslisten på bysseveggen øker som normalt i lengde ettersom dagene går. Ledninger korroderer, trinser må byttes og tauverk slites, men når KJØLESKAPET RYKER blir det litt mye. Ikke mer kald melk på frokostblandingen og ingen kald hvitvin til kanapeene får moralen til å synke som en russisk ubåt. Saltvannspumpa til kjølevannet ryker også, men i telekommunikasjonenes tidsalder kan man nå bare løfte røret av satellitt telefonen, ringe Universal Diesel der hjemme å få sendt en ny pumpe til Brasil som venter på havna i det vi ankommer. Oppe i det hele er det de små gleder som er de virkelige bonuser. Som en nattevakt sammen med ett Brasiliansk fugleektepar av arten pip pip oceanis som tar seg en pause på bommen en armlengde unna og er silhuetter mot melkeveien og fallende stjerneskudd. Eller spinnakkerens vugging mot en total måneformørkelse mens gedigne morildklaser selvdetonerer utover havflaten i bølgenes turbulens og Mike Scott lurer på hva Herren ønsker han skal gjøre med livet sitt mens man sitter i shortsen på ett verdenshav og har god tid. Hvem bryr seg om pensjonspoeng?
Vi er fremme og blikktrommene kaller fra Fortalezas gater (du vet, ikke de forvirrede lydene fra tyske smågutter, men de livsglade Brasilianske) og vi ønsker oss en snuskete bar med et glass Cachaca foran oss mens vi hyler sammen med de lokale - GOOOOOOOOOOOOAL! Ha en god februar. |
|
|
|
|
