|
|
|
|
ST HELENA 15 - 19 januar 2001 |
|
|
St Helena ble verdenskjent da Napoleon Bonaparte ble sendt her i frivillig eksil etter at Waterloo ble hans Waterloo. Fra 1815 til 1821 satt han her med ett mini hoff på 45 mann (han var tross alt ex.keiser,) mens engelskmennene passet på at han ikke dro tilbake til Frankrike og nye erobringer. Vi drar rundt på sightseeing med vår lokale taxiguide og får besøkt hans siste tilholdssted og kan ikke annet enn å undres over hvordan man føler det når man går fra å være keiser av kontinental Europa og Egypt til å kontrollere en rosehage på en stein midt i havet. Det gikk nok mye i MERDE, MERDE, MERDE! Vår guide er leksikonnett selv og kan opplyse oss om at ja, fortet er gammelt og ja, det dyrkes ett eller annet inne på øya og nei, hun vet ikke hvordan de egentlig overlever her mens vi humper rundt i veteranbilen hennes, en tyggisreparert Escort fra alders tid. Vi hilser på skilpadda Jonathan som er 150 år gammel, kontemplerer på Napoleons grav og så er det ikke så meget mer å finne på annet enn å gjøre som befolkningen; ta det med ro. Dette faller seg ganske naturlig etter at vi med blodsmak i munnen og krampe i seilerleggene bestiger 'Jacobs Ladder', øyas torturinstrument nummer en, en trapp med 699 trinn som går rett til værs. Courtesy of the royal engineers.
En del av oppholdet tilbringes på Annas kafe hvor seilere har lagt igjen vitnesbyrd om sitt opphold og vi legger igjen våre penger. Her dumper vi borti herr og fru Løken fra Norge som bor på øya fire måneder i året og gir pondus til slagordet om at verden ikke er stor. På øyas museum henger store skilt med det Kongelige Norske Konsulat påmalt og vitner om norske interesser i området da hvalfangerne dro sydover til Bouvetøya og rundtomtkring for å harpunere og drikke rom. Bildet under er ett forslag til frimerke for å markere den store norske vitenskapelige ekspedisjonen til Tristan da Cunha, 1500 mil lenger syd, i 1927. Nordmennene fikk adgang til øya hvis de lovte dyrt og hellig å holde seg borte fra øyas kvinner da de ikke ville risikere å få sine naturessurser ødelagt av Ola fra Sandefjord med følge.
Men vi må videre. Fernando de Noronha og Brasil er over horisonten og om ett par uker skal vi få prøvd ut vår ikke eksisterende Portugisisk når vi spør om å få lov til å ankre opp på en øy hvor dette egentlig ikke er lov. Que? No habla ingles! |
|
|
|
|
Fire hundre og
nittini år etter at den Portugisiske admiralen João da Nova dumpet bort
i vulkanøya
for første gang kan S/Y OSOSO bekrefte at navigasjonssystemet ombord
virker og at St Helena ligger der den skal, midt i Syd Atlanteren. Etter elleve late dager til havs med bading og autopilot blir
ankomsten mot de stupbratte klippeveggene gjort i ly av nattemørket.
Kartet vårt er fra 1920 og ikke helt satellitt vennlig så vi stoler
derfor mer på ekkolodd og øyne når vi legger til i Jamestown under
stjernehimmelen, det eneste stedet på øya hvor man kan komme i land med
alle lemmene inntakt. Og godt var det. Etter at vi har kastet anker og vi
kontrollerer posisjonen mellom GPS og kart så hevder dette hårdnakket at
vi sitter og tar vår velfortjente ankerdram på en fjelltopp inne på
land. Man skal passe seg!
