|
|
|
|
COCOS KEELING 8 - 25 september 2000 |
|
|
En ny overfart, 530 nautiske mil, fire dager til havs. Vi spjæra storseilet, en fugl kjæsjet i vhf antenna vår så den brakk, verdens største flyvefisk finner veien ned i senga til en sovende og intetanende Trond i lugaren sin, vi er to meter fra å kjøre inn i en trestamme på størrelse med bybussen og roret holder på å ta farvel med båten vår idet tre kvadratmeter av dørken er i ferd med å takke for turen og vil heller synke til bunnen av det indiske hav. Vi finner fort ut at vi vil slå følge med roret til bunns hvis situasjonen utvikler seg så vi reduserer seilføringen og tar det med ro den siste dagen inn mot Cocos i svært urolig sjø.
Vi ankommer Cocos fredag formiddag og ankrer opp på Direction Island. Cocos (noenganger kalt Keeling) er ett lite atoll på toppen av en vulkan som med mange småøyer omkranser en lagune på omlag 6 kilometer. Her bor 650 mennesker som for det meste er glade for at de tilhører Australia da det ikke er noe å ta seg til her og som for det meste lever av trygd. Malayer utgjør åtti prosent av befolkningen, mens resten er Australiere og alle ser ut til å kose seg med å gjøre minst mulig hvis de ikke er ute for å fange en fisk. Her er drømmestranda, den vakreste ankringsplassen så langt, og mange hyggelige jordomseilere som møtes før det lange strekket til Mauritius for fysisk og psykisk oppbygging under palmene.
Men vår idyll er brudt av det faktum at båten vår knaker i sammenføyningene og vi er på et sted som ikke akkurat reklamerer med de beste båtreparasjonsfasilitetene i verden. Det er ingen! Konstruksjonen som holder spaderoret vårt på plass er i ferd med å løsne fra skroget, og gjør det så, vil vi mildt sagt få problemer med å holde kursen samt slite med ett panoramahull ned i dypet - si hei til haien. Vi må legge slagplan og setter med brask og bram i gang Operasjon Tordesky. Problem 1. Vi vet ingenting om båtkonstruksjon. Problem 2. Siden vi ikke vet noe om båtkonstruksjon vet vi heller ingenting om hvordan å fikse problemet. Problem 3. Nei la oss glemme problemene og heller fikse skuta. De første dagene har vi inngående samtaler med de andre seilerne på øya. En broket forsamling med menn som har vært ute en tropenatt før og som med værbitte ansikter rister på hodet av problemet vårt. Sør-Afrikaneren Antoine på Infinity inspiserer problemet og skisserer sammen med oss en mulig løsning som involverer å bygge skott og finner inne i båten for å støtte opp om rorfestet. Dette betyr å få tak i kryssfiner, glassfiber og epoxy for så å støpe mens vi ligger på vann. Vi bestiller epoxy fra fastlandet, men flygeren nekter å ta det med da det er for brennbart så vi får vente på fraktebåten som kommer om halvannen måned. No can't do! Vi drar inn til Home Island og snakker med Alan som driver ferja. Han er en engel og setter hele lokalsamfunnet på hodet for å hjelpe oss. Vi får kjøpelåne polyester resin av Malaysamfunnet, han finner en rull med glassfiberduk på lageret og vi får låne verkstedet hans så vi får kuttet til kryssfinerstøttene våre. I tillegg kler han oss med nødvendig utstyr som sandpapir, pensler, blandebøtter, masker og en pussemaskin. En 240V bensingenerator blir lånt fra Paul ombord i Pedelaid så vi får kraft til arbeidet og S/Y Zelda gir oss all glassfiberen sin. Vi får ett krasjkurs i polyesterarbeid av Robert ombord på Panic Major (en 60 fots ocean racer han har designet og bygd selv) og rafinerer våre designløsninger sammen med hans kloke hode.
Vi bruker fire dager på å pusse ned området som skal repareres og fyller med det hele båten med støv mens vi ligger med våre powertools inne i det vanskeligst tilgjengelige stedet ombord i båten. Støtter og skott er kappet til og vi klipper som gale til glassfiberduk til å forsterke og kapsle det hele inn med. Så gjennstår fire dager med påføring av polyester resin på endeløse lag med glassfiberduk mens vi ligger og banner nede i bunnen av vår ikke fullt så kjære skute. Men med mot i brøstet får vi jobben gjort og fjorten dager etter at vi ankom Cocos kan vi med stolthet bivåne resultatet av våre anstrengelser og fullførelsen av en ganske så komplisert jobb langt borte fra de fleste fasiliteter.
Vi hadde ikke fått
løst våre problemer hadde det ikke vært for den vennligheten og
generøsiteten vi fikk fra andre seilere og lokalsamfunnet ved vår helt
Alan og retter en stor takk til hele gjengen.
|
|
|
|
|
