|
|
|
|
MAURITIUS OG VEIEN TIL AFRIKA 10 oktober-6 november 2000 |
|
|
Etter femten dager til havs ankommer vi sukkerperlen i det indiske hav. Som Afrikas forpost og en ensom prikk på kartet ligger Mauritius og funkler og tar imot de salte seilere før deres siste strekk mot det afrikanske kontinent. Vi sjangler i land og prøver så godt vi kan å riste av oss sjøbeina før vi nyter en velfortjent forfriskning etter de mange milene over havet.
Vi er ankommet en øy som syder av historisk og kulturelt mangfold. Fransk, engelsk, indisk og kreolsk snakkes og leves her, og vi får etter kort tid øynene opp for Mauritius' største solstråler - pikebarna. Vi vandrer her i edens hage blant langbente og høyreiste kvinner som er velsignet av gudene med de nydeligste ansikter og de mørkeste øyne man kan tenke seg. De utstråler essensen av det harmoniske samlivet som foregår mellom kulturene på øya og har tatt med seg de beste kvalitetene fra alle de guds folkeslag som har bosatt seg her. Min due, min due, fly ikke fra meg - for pappa kommer snart for å ta deg. Og så gikk vi for å leie bil.
Mauritius er øya, som i tillegg til å sende sukker til EU-dyret, vever, strikker og syr tekstiler for de fleste kjente klesmerkene rundt om i verden for så å sende dem ut sammen med sine kashmirullgensere til kapitalsterke vesterlendinger. Vi setter oss derfor inn i vår nyinnleide Mini Moke og setter av gårde for å utforske øya og gjøre noen varp på klesfronten. En heller begredelig affære er denne kjerra og vi må være forsiktige i høyresvinger da bensinen spruter ut av det provisoriske bensinlokket vårt og gjør landsbygda brannfarlig og ditto i venstresvingene så ikke Arne faller ut og gjør (igjen ditto) med den samme landsbygda. Ikke over 80km/t sa utleieren og vi forstår hva han mente når vi prøver oss på motorveien. Gale indere i enorme busser føles litt for nærme noen ganger der vi sitter, akk så ubeskyttede, i denne leketøysbilen. En hest, en hest, mitt kongerike for en hest! Vi suser rundt på øya og opplever en paradisisk fantasiverden med dramatiske fjell, fantastiske strender og et fruktbart jordsmonn. Vi drar innom en av tekstilfabrikkene og gjør noen varp og forstår til det fulle hvor profitten i klesbransjen ligger. De er også glade i å bygge modellbåter her midt i havet og vi får, når vi besøker en av verkstedene, til vår store forundring øye på en tro kopi av Kristiansands stolthet, skoleskipet Sørlandet. Tegningene hadde de fått fra marinemuseet i Paris og ikke mindre enn to modeller i forskjellig størrelse hadde de lagd av fullriggeren. Vi er nære på å kjøpe en av teak båtene, men finner ut at en meterlang skutemodell blir vanskelig å stue bort i OSOSO og må derfor slukørete forlate dem på hyllen.
Port Louis, hvor vi ligger fortøyd, er hovedstaden og metropolen i området. Vi ligger på den nyopparbeidede mauritiske versjonen av Aker brygge og bivåner hvordan kapitalens og menneskers ønsker er globale; kafeer, kjøpesentre og minibankuttak i skjønn forening. Promenaden ved siden av båten vår er tatt i besittelse av byens elskovssyke par, og på rekke og rad på de nymalte benkene sitter dusinvis med lokale par og kliner, dag ut og dag inn, morgen som kveld. Smooch Avenue altså, og vi ble ganske så kvalme av å se på det hele etter hvert. Den andre siden av havnen var en god gammeldags industrihavn med hektisk aktivitet og full av taiwanske fiskere som fanget sverdfisk og hai og ellers tilbrakte kveldene på barene. Her bestilte de seg sekspakninger og nygrillete kyllinger som de nøt før de gikk ut og sloss med sikkerhetsvaktene sånn rundt midnatt. Bakenfor havnen med sine nye, postmoderne asiaafroindo inspirerte komplekser ligger gamle go'byen med dens historiske koloniale bygg fra fransk og engelsk herredømme (nå ble aldri Mauritius kolonialisert i ordets rette forstand siden øya var øde og det ikke bodde noen her å kolonialisere) samt sitt kineserkvarter, indermarked og ellers alt hva en by trenger. Frukt og grønnsaksmarkedet var en eksplosjon av farger og lukter, og fisk og kjøttmarkedet virket også spennende og fristende helt til vi fikk sett størrelsen på rottene som bodde der. Det hele må sies å være litt mer eksotisk en en formiddag på grønnsakstorvet i Kristiansand. Kulturforskjellene verden over blir merkbart mindre noe all graffitien på veggene med Liverpool og Manjester Uhaitit kunne bevitne om. Venner er det lett å få bare man heier på riktig lag, og Solskjaer og Flo er blitt inngangsbilletter til nye bekjentskaper verden over. A brave new world!
Våre egne landsmenn drev også å satt sine kulturelle spor på øya representert av Se&Hør som hadde flydd ned 200 nordmenn til Mauritius. Disse ble behørig underholdt av Dan Børge Akerø og Tor Endresen, en eksotisk duo i det indiske hav. Det må ha vært en opplevelse for livet! To norske flygere som var nede for å søke jobb i Air Mauritius kom en dag bort til båten og slo av en prat og når vi våknet neste morgen hadde de vært så hyggelige å plassere ferske norske aviser i cockpiten vår. Dagblader, VG og Aftenposten kunne berette om at alt var som før i gamlelandet. Boligrenter og en missfornøyd opinion som ikke helt vet hva de skal klage over.
|
|
|
|
|
