|
|
|
|
FIJI - Suva og Vuda Point 28 mars - 17 april 2000 |
|
|
Det
tetter seg til, livet er en kamp og mannskapet på S/Y OSOSO må nå
daglig sparre med hai som prøver å overmanne skipet. Foreløpig er
mannemakt sterkere en haifinnekraft og med dolker og våre atletiske
kropper er vi fast bestemt på ikke å la noen pinglefisker ødelegge vårt
opphold her på Fiji. Våre etterhvert senete seilerkropper får sitt første møte med sivilasjonen og storbyen igjen når vi ankrer opp i Suva, Fijis hovedstad, etter fire dagers seilas fra Tonga. Med søppelfylling på babord, høyblokker på styrbord, the Royal Suva Yacht Club i baugen og hai i hekken gjør vi oss klare til å innta hovedstadens gater og gjennoppdage asfalt og eksos. Vi går i fotsporene til norske hvalfangere fra fordums tider, disse menn som etter strabaser i sørishavet tok med seg (og for seg) Fiji som en bonus på deres ferd hjemover - og trolig brukte halve hyra på dette. Vi går med freidig mot på byen, og for ikke å kjede dere med detaljer og for å gjøre en lang historie kort - snur den på hodet i vår lykksalige enfoldighet. Vårt hovedkvarter i Suva er den tidligere nevnte yachtclubben som tilbyr sine prominente gjester et umiskjennelig anstrøk av britisk kolonialisme fra en forgangen verden. Vi koser oss og føler oss som hvite menn.
Fiji er landet som hadde mistet sin identitet uten de to ordene Bula og Kava. Det første er en høflighetsfrase som alle sier til hverandre hele dagen hele tiden og som betyr noe i lignende med 'hei-morn-hyggeligåsedeg-stårtil-javel-kult-jegeriliveidagogså'. Det andre er en lokal drikk fremstilt av roten på Kavaplanten som etter mortifisering og bløtlegging ser ut som og smaker som sølevann. Bonusen for brukeren er at man blir sløv og trøtt når man drikker dette merkelige brygget mens man sitter og klapper sammen i en stor sirkel. Kavadrikking og trøtthet er noe som ser ut til å være favoritthobby nummer en her i området og stillehavslivet går i sitt umiskjennelige sakte tempo - Fiji time. Vi tilpasser oss og beveger oss for tiden meget rolig. Suva får gleden av å stifte vårt bekjentskap i en uke før vi atter setter videre - nå til Vuda Point og en etterlengtet båtpuss. Vi trenger nytt bunnstoff og skal gi båten en overhaling den sent vil glemme. Turen opp tar ett døgn og vi seiler i kuling og regn gjennom Fijis eventyrlandskap. Men solen lar ikke vente lenge på seg og i morgengryen mens vi seiler gjennom den smale revpassasjen mot målet, får vi følge av et par dusin delfiner som leker tikken med baugen vår - vi smiler til verden.
Vi blir liggende fast tolv dager i Vuda Point Marina for å få klargjort båten. Det som etter planen skulle tatt i underkant av fem dager blir på grunn av Fiji-time en smule forsinket. Men mens vi venter på at bunnstoff skal bli sendt fra andre enden av øya, at sveiseverkstedet skal forstå tegningene våre av monteringsmast for satellittantenne og vindpropell og taxisjåfører skal kjøre i mer en 30km i timen blir vi igjen kjent med et utall av karakterer. Her ligger halve lystbåtflåten for utlendinger som skal kruse rundt på Fiji (også Constanse fra Oslo) som nå gjennomfører de siste forberedelser før seilsesongen begynner. Mellom båtpussøktene får derfor team OSOSO tid til å utveksle skipperskrøner og myggspiraler over en 'Fiji-baby' på den lokale yachtklubben. Her har alle yachteierne god tid og som regel også god råd, men essensen er som i en norsk småbåthavn i mai med prat om strekkfiskdimensjoner, nytten av selvpolerende bunnstoff eller om noen har en nr.13 pipenøkkel å låne bort. Pappaen til Pippi Langstrømpe, en amerikaner som 'made som bucks' på å dykke i nordsjøen på 70-tallet, bor her også i en tro kopi av ei piratskute - komplett med sjørøverflagg, papegøye og en stillehavsskjønnhet han har kidnappet fra en eller annen øy.
Disse første ukene vi har vært på Fiji har vært uten sandstrender og korallrev, men har gitt oss et annet bilde av landet enn det sett fra turistperspektivet. Utenfor det lukkede miljøet i yachtklubbene har vi blitt kjent med inderne på sveiseverkstedet i Laoutoka (som etterhvert gjorde god butikk på oss), har spasert rundt i de mest absurde bydeler for å prøve å oppdrive alt fra radarkabler til invertere og møtt fijianerne i deres egentlige liv utenfor resortene. Vi forstår at vi egentlig er noen priviligerte jævler når vi er sammen med familiefedre som jobber tolv timer om dagen for åtte kroner timen for å få råd til ny bølgeblikk på taket mens vi trekker visakortene våre til de blir varme. Det er ikke for ingenting at servitrisene på alle restaurantene svermer rundt oss som gifteklare rapphøns i deres jakt på ett bedre liv sammen med en yachteier. Søte er de dog.
|
|
|
|
|
