|
|
|
|
KARIBBIEN - del 2 31 mars - 20 april 2001 |
|
|
Ved hjelp av en konstant nordøstlig bris beveger S/Y OSOSO seg nordover og oppover i de små Antiller. De to besøkende, Asbjørn og Karin, har tatt over styrmannsansvaret og lar det faste mannskapet få dovne seg der vi hopper fra den ene bananrepublikken til den andre. Vårt første stopp etter Bequia er St Lucia hvor dagene tilbringes med den sedvanlige badingen og latingen rundt Karibbiens største marina med plass til 1000 båter. Når vi etter fire dager igjen kaster fortøyningene og setter kursen mot Martinique merker vi at skuta er ivrigere enn vanlig etter å få lagt milene bak seg. Da vi ankommer Cul de Sac de Marin har nemlig S/Y OSOSO, tidligere S/Y Stillehavskrysseren, fullført sin jordomseiling og bevist at den hvite dame tar hånd om sine menn på de syv hav. Vi møter igjen franskmennene som solgte båten i forgangen tid og mimrer der vi sitter i et lite stykke Frankrike. Men vi skal videre og seiler langs mektige fjell og klippekyst opp til Fort de France og enda mer av baguette-land hvor vi av alle ting klarer å besøke den verste restauranten i republikken. Kokken hadde tydeligvis høy promille og alle rettene var dynket til randen i lokal rom som servitrisen hadde mye moro med å sette fyr på. Flambert fikk en ny betydning der en stakkars dessertbanan gikk opp i flammer sammen med tipsen og Asbjørn og Karins opphold hos oss.
Vi forlater Martinique og tar dagsseilaser videre opp til Dominica og Guadeloupe før vi ender i English Harbour på Antigua. Her samles kremen av verdens luksusyachter til den store Antigua Race Week hvor børsmillionærer og andre velbeslåtte viser frem sine stoltheter og kappes om heder og ære på regattabanen. Her ligger Endeavour og Velsheda, J-båtene fra 30-tallet som med sine fantastiske linjer i skrog og seilføring er blitt avbildet og innrammmet i tusentall og henger rundt på vegger over hele verden som de fantastiske skapningene de er. Bla opp et par hundre mill og du kan starte forhandlingene. Klassiske treseilere ligger nylakkerte på rekke og rad sammen med moderne fartsmaskiner som Mari Cha og Leopard. Ett syn for guder er de alle sammen.
English Harbour var Storbritannias hovedbase på de små Antiller fra 1723 som en av de få orkansikre havnene i Karibbien. Her var Nelson stasjonert og i dag kan man nyte sitt otium blant en nydelig restaurert utgave av de gamle bygningene, fortifikasjonene og seilloftene. Men som vanlig skjuler dagens patinerte og nostalgiske murhus lett ikledd sine rosebusker og hyasinter en mer broket fortid. En utsendt predikant skrev hjem til sin menighet i England og forklarte med fortvilet røst at dette var et sted fylt med usædelighet, pederastere og en evig usanselig fyll. En helvetets forgård hvor Guds ord druknet i rom. Ikke så rart kanskje når dagsrasjonen fra admiraliteten til en britisk sjømann var på 2 pints med rom og så mye øl han kunne drikke! Og fortsatt er det livatt her, med sjøfolk og mannskap fra hele verden som skal rekke happy hour etter en full dag med polering og vasking på millionærenes leketøy blir stemningen høy på de mange barene og restaurantene i området.
Til og med Kjell Inge skulle fått problemer med å vekke oppsikt langs bryggekanten på Antigua. Når superyachten 'Le Grand Bleu' på 349 fot sjøsetter en rigget seilbåt på OSOSOs størrelse fra akterdekket og den ser ut som ei VG jolle mot moderskipet må man bare måpe. Brorens båt 'Tatoosh' er på bare 302 fot men kan fortsatt skilte med helikopter, 6 lettbåter på 20-40 fot, vannkanoner, undervannsbelysning om natten og et poleringsbudsjett som hadde holdt liv i Rena kartong. Disse superyachtene er allikevel kun statister mot det som virkelig teller her nede; klassiske langkjølede seilbåter som man kan speile seg i lakken på. Ombord i de linjelekre båtene står nedkjølte flasker med Veuve Cliquot oppstilt i cockpitene sammen med tsjekkiske krystallglass og antikke franske puter som for å sette prikken over i-en. Bare se, men ikke røre. Alt for å overgå naboen.
Når vi flytter ankringsplass fra English Harbour til Falmouth Bay får vi drillet oss på en mann over bord situasjon. Trond tar plutselig sats, skriker høyt og forsvinner over rekka ut i det store blå. Bak roret står Arne som reagerer lynraskt, og før Trond har dukket opp av vannskorpen har båten endret kurs, Erik kastet ut livbøyen og de andre båtene i havna fått seg en god latter. I Falmouth er vi så heldige å møte 'Aquia' fra Florø. I tillegg til å by på rom får vi komplettert kartsamlingen vår for hjemturen med kopier fra deres beholdning. Vi har nemlig forandret planer og skal nå til Irland før vi drar gjennom Caledonia Canal i Skottland til Nordsjøen. De kan også berette om at en norsk skøyte er savnet ved Cuba og en leteaksjon er i gang, vi korser oss og håper på det beste. En annen pryd for norske øyne er den tidligere norske redningsskøyta Fredrikstad som ligger nyoppusset med ny engelsk eier og nyter en mer rolig pensjonisttilværelse i fjerne farvann og temperaturer langt borte fra norske kulinger og heltedåder.
Nå er det på tide å si takk og farvel til Karibbien og det søte liv i solen. Nordatlanteren står for tur og vi har 2300Nm med seiling foran oss frem til en kort stopp på Azorene. Vi beregner 16-17 dager i havet før ankomst og skal nå gå firetimersvakter for første gang med bare tre mann igjen ombord. Lavtrykkene pumpes jevnt ut fra det nordamerikanske kontinent og vi håper å unngå de mest deprimerte av disse. Men hva Sargassohavet vil bringe vet ingen mann. |
|
|
|
|
